For å forstå sammenhengen mellom furtne brunetter, digre rødvinsglass fulle av Rioja og målmaskinen Jamie Vardy, må man lese denne ukens Dommedagbok fra Jamie Pacheco.

Jeg er halvt portugisisk og så lenge jeg kan hu har jeg følt et ansvar, eller rettere sagt en plikt, til å mislike spanjoler og alt mulig spansk. 

Den iberiske rivaliseringen 

Kanskje var jeg påvirket av alle historietimene på skolen. Historietimene som fortalte oss om flere århundrer med krig og kamp, hvor vi sto ansikt til ansikt med disse lespende spanskejæv****, hvor vi alltid kom dårligst ut. 

Eller kanskje det var at de under oppdagelsestiden hadde mot nok til å være hakket bedre enn oss. Vår maritime ekspertise ble matchet av spanjolenes banebrytende seilerverktøy på deres vakre egendesignede båter av deres egne seileksperter. 

Jeg gikk til og med så langt at jeg trodde det var vi, og ikke dem, som av en eller annen grunn hadde rett til å gjøre akkurat som vi ville mot innfødte når vi oppdaget nye landemerker. Enten det var å ta fra de alt av gull og verdi, påtvinge dem kristendommen eller utslette deler av sivilisasjonen grunnet en liten influensastorm. En del år senere kan jeg se at sistnevnte var ganske trangsynt, og jeg antar at de hadde like stor «rett» til å utføre disse grusomhetene som oss. Men det var sik jeg så ting på den tiden. 

«Jeg vil ikke være medlem av en forening som ha folk som meg som medlemmer» – Groucho Marx   

Jeg var ikke alene om dette spanskehatet. Sammen med noen kamerater laget jeg en hemmelig klubb, og på våre klubbmøter brukte vi all tid på å leite etter ting og tang som kunne være feil med Spania.  

Vi blånektet for at Christopher Columbus i det hele tatt kunne være spansk. Vi bestemte oss også for at tortillalefsene var for oljete og at Barcelonas spillestil var altfor forutsigbar og repeterende. Strendene på Ibiza var for sandete, mens de på Mallorca ikke var sandete nok. Pablo Picasso hadde for mange ulike perioder og Salvador Dali var bare helt på det jevne. Og rødvinen fra den mest kjente vinregionen, Rioja, var så vidt brukenes til matlaging. Og aldri i livet om vi skulle drikke den.    

Ettersom årene har gått har ting forandret seg litt i Portugal. Nå om dagen hører man foreldre fortelle barna at ‘spanjolene er våre naboer og våre brødre.’ Hadde jeg selv hatt barn skulle jeg fortalt dem det som det er: at Spania er vår bråkete nabo. Og at de ikke er våre brødre. De er noen kjeltringer og juksepaver. Og dersom en spanjol påstår noe som helst, som om at et kritt er hvitt, så ikke tro på han. Du bør i det minste be noen andre om bekreftelse først. For eksempel fra en sveitser. 

«Hjernen min? Det er mitt nestfavoritt-organ.» – Woody Allen  

En kald vinternatt i London skulle alt jeg noensinne hadde trodd på virkelig bli satt på prøve. 

Ved midnatt på en røykfull nattklubb, fikk jeg øye på en nydelig brunette på andre siden av dansegulvet. Hun var slank, hadde store brune øyne og så både uskyldig og sjenert ut. Samtidig utstrålte hun en oppgitthet. Og signaler på at hun kunne ønske hun var et annet sted. Egentlig hvor som helst ellers enn her. 

Akkurat det jeg var på jakt etter denne dagen. 

Så da var det oss. To likesinnede; sliten, fulle og ganske lei. Leie av alle turistene som trakterte Leicester Square og enda mer lei av de stive prisene i baren. Så vi praiet en taxi og dro hjem til leiligheten hennes. 

Jeg burde nok ha forstått det for lenge siden og hintene hadde jo vært der hele kvelden.  Det mørke håret. Den olivengyldne huden. De likegyldige rullende skuldrene. Analysen av Xavis pasningsregister. Måten hun uttalte chorizo på. Og når hun så fylte de enorme rødvinsglassene til randen med Rioja, så slå det helt åpenbare meg som lyn fra klar himmel. Ja, du tippet helt rett. Hun var spansk. 

Sviket 

Tankene mine svirret rundt hva mine spanskhatende kamerater ville sagt. ‘Kom deg til helv*** ut derfra’ og ‘Piss i sofaen før du drar’ var blant alternativene som dukket opp. ‘Piss on the sofa before leaving’ they would have implored. 

Men sannheten er at jeg hadde sviktet dem. På en måte hadde jeg sviktet meg selv også.  Jeg satt mine egne behov foran en filosofi jeg hadde brukt et halvt liv på å utarbeide. Og dette kun for å ha meg med en Penelope Cruz-lookalike.

Noen år senere spurte en av medlemmene fra hatklubben om jeg angret.  

Jeg er usikker på om han tenkte på at jeg drakk Rioja eller at jeg lå med lookaliken. Uansett, så angret jeg ikke. Ikke på noen av delene. 

Er Jamie Vardy verdt FPL-pengene? 

Alt dette fôr gjennom hodet mitt mens jeg så Jamie Vardy hente frem et hat trick nå på søndag. Og attpåtil borte mot selveste Manchester City. 

Og det er ikke det at Vardy ikke er en god spiller. Ifølge Opta Gonz passerte han akkurat Didier Drogbas enorme scoringshunger i Premier League. 

Det er bare det at jeg ikke helt klarer å akseptere det hele.  Denne skrantne typen som ikke altfor lenge siden ikke spilte i ligasystemet engang. Han er avhengig av Red Bull og snus, samtidig som han lever av å ligge på offsidegrensa og lager gourmetmåltid (les: mål) av smuler (les: ingenting).  Så jeg vet ikke jeg. For min del så klarer jeg dessverre ikke å tro på det, og jeg har faktisk nesten aldri hatt han inne på mitt fantasylag.  Som noen en gang sa om den fantastiske Gerd Muller: «Jeg ville ha den elefanten på mitt rene lag!»

Nå som Heung-min Son er skadet noen uker, vil det smarte valget være å bytte han ut for en billigere midtbanespiller. Wilfried Zaha og Ashley Barnes stikker seg ut som to gode valg, for deretter å bruke pengene jeg har til overs til å oppgradere Callum Wilson til nevnte Vardy. Spørsmålet er vel om jeg klarer å ta dette riktige og logiske valget? Eller om min trangsynte smålighet full av hatske forstyrrelser går av med seieren igjen. Vel. Det får tiden vise. 

Eller er jeg for smålig og full av bitre preferanser og bastante staheter? Det kommer nok an på hvem du spør.